Scheme:

Scheme er et funksjonelt programmeringsspråk utviklet av Guy L. Steele og Gerald Jay Sussman på 1970-tallet. Språket er en av de mest brukte dialektene av Lisp. Scheme brukes i dag hovedsakelig i akademiske miljøer, og har tradisjonelt blitt brukt i forskning på kunstig intelligens.

Scheme følger en minimalistisk filosofi. Programmeringsspråkets syntaks er ekstremt enkel sammenlignet med andre språk, og antallet innebygde prosedyrer er relativt begrenset.

Standardisering

Det er to standarder som definerer Scheme; en offisiell IEEE-standard, og en de facto standard kalt «Revised Report on the Algorithmic Language Scheme», forkortet til RⁿRS, der n betegner revisjonen. Den siste revisjonen av RⁿRS heter R⁶RS og utvider språket, blant annet med et standardbibliotek.

Syntaks og semantikk

Scheme er en veldig simplistisk Lisp-dialekt, med kun det mest nødvendige av datatyper og funksjoner tilgjengelig. Schemes filosofi er å, i stedet for å bygge ut språket med nye primitive datatyper og operasjoner, og dermed gjøre det stort og komplekst, være et enkelt og effektivt språk der slike nye finesser lett kan legges til av programmereren. Det er likevel en rekke Scheme-implementasjoner som kommer med mange medfølgende bibliotek.

Det er syntaksen til Lisp som i hovedsak er kilden til kritikk av språket. Uttrykk i Scheme skrives på såkalt listeform. En liste er ett eller flere elementer etter hverandre, omringet av parenteser. Et element kan være et atom (et primitivt «objekt» som f.eks. et tall eller et symbol), eller en kombinasjon, som er underlister i lista. I Scheme evalueres en liste ved å evaluere det første elementet i lista, for å få en funksjon. Denne funksjonen blir kalt med resultatet av å evaluere resten av elementene i lista. Et enkelt uttrykk kan se slik ut:

 (+ 1 2 (- 9 3) 2)

Her har vi en liste med symbolet +, to tall, kombinasjonen (- 9 3), og et tall. Kombinasjonen (- 9 3) er i seg selv en et uttrykk med symbolet - og to tall. Her vil + evalueres ved at symbolet blir slått opp i listen over variabelbindinger, og resultere i funksjonen for addisjon, som kalles med resultatet av å evaluere de andre elementene i lista som argument. 1 og 2 vil evaluere til seg selv, kombinasjonen (- 9 3) vil evalueres på samme måte, og 2 vil evaluere til seg selv. Vi får 11 som resultat.

Siden man i Lisp må skrive alle funksjonskall i egne lister, med funksjonsnavnet først, gir det en rekke fordeler. Det er ingen forskjell på operatører og funksjoner, som det er i andre språk -- det er ingen syntaktisk måte man kan skille mellom brukerdefinerte funksjoner og primitive operatører, slik som det er i mange andre språk der man skriver operatører mellom argumentene, mens funksjoner kalles på andre måter. Dermed er det naturlig nok heller ingen form for operatør-prioritet i Lisp, siden alle funksjonskall er skrevet i egne lister. De negative sidene med prefiksnotasjon og lister er at det ikke følger den vanlige matematiske notasjonen, og dermed krever det en tilvending å sette seg inn i Scheme, spesielt når man skal skrive matematiske uttrykk.

Scheme har bare én løkkefunksjon, kalt do. Andre former for iterasjon og løkker blir gjort ved hjelp av rekursjon. I Lisp skrives data og kode med samme syntaks. Det betyr at man kan bygge opp uttrykk som deretter kan evalueres. Et eksempel på dette:

 (define (lag-addisjon a b c)
   (list '+ a b c))

Her defineres en funksjon, lag-addisjon som tar tre argumenter, a, b og c. Denne funksjonen returnerer en liste med symbolet + og de tre argumentene. Merk at + blir skrevet med en apostrof foran. Dette er for å hindre at Scheme -- ved å følge evalueringsreglene forklart ovenfor -- evaluerer symbolet og lager en liste av funksjonsobjektet for addisjon i stedet for bare symbolet. Når en funksjon blir kalt, er det resultatet av det siste uttrykket i funksjonskoden som er returverdien for funksjonen. Siden listen lag-addisjon returnerer er skrevet som et uttrykk (med funksjonsnavnet først), kan det evalueres:

 (eval (lag-addisjon 1 2 3))
 => 6

eval er Scheme-interpreteret. Det blir kalt med resultatet av å kalle lag-addisjon, som er listen (+ 1 2 3), som argument. Svaret vi får er 6.

I Scheme er funksjoner primitive datatyper, akkurat som tall, strenger, symboler, osv. Det betyr at funksjoner kan sendes til andre funksjoner som argument, og funksjoner kan returnere andre funksjoner som returverdi. Sistnevnte, en funksjon som returneres av en annen funksjon, kalles en closure. En closure har fortsatt tilgang til variablene som var bundet i funksjonen som returnerte den. Dette gjør at closures kan brukes som objekter (i objektorientert sammenheng), med lokale variabler. Dette kan illustreres med følgende eksempel:

 (define (lag-person navn alder)     ; definer funksjonen lag-person
   (lambda (operasjon)               ; lag et funksjonsobjekt som tar et argument kalt operasjon
     (case operasjon)                ; se om operasjon er lik symbolet navn eller alder og returner henholdsvis navn og alder
       ('navn navn)
       ('alder alder))))

Her defineres en funksjon, lag-person som returnerer et funksjonsobjekt som representerer en person. Dette gjøres ved å lage en funksjon med lambda. Funksjonen tar et agument, som er en operasjon som objektet skal utføre. Vi kan bruke det slik (pilen «=>» viser hva hvert uttrykk evaluerer til):

 (define en-person (lag-person "Lars" 23))
 (en-person 'navn)
 => "Lars"
 (en-person 'alder)
 => 23

Scheme

Standardisering

Syntaks og semantikk

Eksterne lenker