 |
del.icio.us |
 |
Digg |
 |
Furl |
 |
|
 |
Rojo |
| Add to OnlyWire |
| Japansk 日本語 nihongo |
|
| Brukt i |  Japan Taiwan Palau |
| Antall brukere | 122 433 899[1] |
| Lingvistisk klassifikasjon | Tilhører muligens den omstridte familien altaiske språk.
Japansk |
| Skriftsystem | Japansk skrift |
| Offisiell status | |
|---|---|
| Offisielt i | Japan (de facto) |
| Språkkoder | |
| ISO 639-1 | ja |
| ISO 639-2 | jpn |
| ISO 639-3 | jpn |
| Wikipedia på japansk | |
Japansk (日本語, nihongo) er et språk som først og fremst tales i Japan. På japansk heter det Nihongo (日本語), fra ordene Japan (nihon - 日本) og språk (go - 語). Japansk tales av omkring 130 millioner mennesker.
Innhold |
Slektskap
Dersom man regner talemålene på Ryūkyū-øyene som egne språk, vil japansk ha et veldig nært slektskap med dem og sammen med dem klassifiseres i familien japoniske språk. Det har vært vanskelig å påvise noe slektskap mellom disse og andre språk. Men japansk viser store syntaktiske fellestrekk med koreansk. Enkelte har fremholdt teorier om at det kan være i slekt med stillehavsspråk, andre igjen har foreslått en forbindelse til de altaiske språk.
En tanke har vært at japansk oppstod som et blandingsspråk. Noen har tenkt seg at et språk fra det østlige Sibir og et fra det sydøstlige Asia kan ha møttes på øyene og at dagens japansk inneholder trekk fra begge.
Noen mener at japoniske språk kan klassifiseres sammen med blant annet koreansk og språket i Goguryeo i den hypotetiske språkgruppen Buyeo.
Japansk bruker i likhet med nabospråkene mange lånord fra kinesisk.
Struktur
Japansk klassifiseres gjerne som et SOV-språk, der subjektet innleder en setning, etterfulgt av objektet, og så av verbet. Imidlertid har japansk et setningsledd kalt tema som kommer før subjekt, men som ofte sløyfes når begge parter i samtalen ventes å være klar over hva temaet er.
Språket er relativt agglutinerende, med en rekke grammatiske endelser og partikler som kan påvirke et ords funksjon i en setning.
Skriftsystemer
Det japanske skriftspråket bruker tre skriftsystemer:
Hiragana- og Katakana-tegn, til sammen benevnt som kana, er to tegnsett der hvert tegn representerer en enkelt stavelse. En stavelse kan bestå av en vokal, en konsonant etterfulgt av en vokal eller n, samt at man i Katakana, som ellers dekker de samme stavelsene som Hiragana, også kan uttrykke v. Mens Katakana ble utviklet ved å bruke deler av kinesiske tegn enkeltvis, ble Hiragana videreutviklet fra kalligrafiske former av kinesiske tegn. Hiragana og Katakana har i dag forskjellig bruksområde: Katakana-tegnene brukes i moderne japansk primært til å stave fremmedord og lydmalende ord, mens Hiragana har mer generell bruk. Tidligere hadde Katakana-tegnene også mer vidstrakt bruk.
Kanji er japanske varianter av kinesiske tegn. De fleste tegnene er hentet fra tradisjonell og forenklet kinesisk, men enkelte tegn og forenklinger av tegn er særegent japanske. Tegnene brukes både til å representere ord og morfemer lånt fra kinesisk, samt til å representere særegent japanske ordrøtter, og kan derfor leses med en eller flere uttaler derivert fra kinesisk (on-yomi), eller en særegen japansk lesning (kun-yomi).
Det finnes flerfoldige tusen kanji-tegn, hvorav 1945 tegn, de såkalte Jōyō kanji har blitt definert som spesielt viktige for bruk i moderne japansk.
Den japanske stat har anbefalet at offisielle skrifter, som aviser og statlige meldinger, ikke bør inneholde mer uvanligere tegn enn de 1945 Jōyō kanji, og i motsatt fall bør ha uttalen markeret med små kana-tegn ovenfor kanji-tegnet, såkalte furigana.
Eksempelsetninger
昨日ウィキペディアを読んだ。 Kinou Wikipedia wo yonda. I går leste (noen) Wikipedia.
コーヒーでも構いませんか。 Koohii demo kamaimasen ka? Vil du ha kaffe?
Romanisering
Det eksisterer flere systemer for å uttrykke japanske ord i latinske tegn, hvorav det mest brukte systemet i dag synes å være Hepburn, utgitt av legen James Curtis Hepburn i 1867. Det offisielt sanksjonerte systemet er Kunrei, som er mindre lydnært enn Hepburnsystemet, men bedre viser koblingerne til det japanske kanasystemet.
For å kunne skrive japanske tegn på datamaskinen må man kjenne til et slikt system, og man taster dermed inn latinske tegn som tilsvarer uttalen av det tegnet man vil skrive.
Hovedforskjellene mellom de eksisterende systemene består i hvorvidt de har som hovedmål å reflektere uttalen av japanske ord i forhold til utenlandske staveregler, eller å være så tro til den japanske stavingen som mulig. Dette har blant annet gitt seg utslag i flere måter å angi lange vokaler på, noe som kan skape forvirring for lesere som ikke forstår japansk. En lang o kan for eksempel skrives «oo», «ou», «oh» eller «ō».
Referanser
Se også
